Science is Friction.
Solo Exhibition at Galleri 21, Malmö, Sweden.
11/2 – 4/3 2012

Science is friction.
by Kjetil Røed.

In a mythical age, man was not clearly separated from his surroundings. Transitional forms flourished. In Ovid’s Metamorphoses man is in flux; he crosses incessantly over into both the dominion of things and the kingdom of animals. After the arrival of modernity, however, anthropomorphic figures became an instrument for one, in human terms, more affirmative mode of action. In Aesop and La Fontaine’s fables the animals served as a medium for the preparation of man’s moral constitution; the lion is strength, the fox is shrewd, hyenas cunning and the owl is wise. Much later the film director Sergei Eisenstein advanced from moralism to idealized types in his film October, where he drafted a human typology based on animals as a structural template. Once again the animal acted as a metaphorically based medium, but this time within a more systematic framework, as a rational organizational principle, in the Russian director’s proposal for a Marxist anthropology.
Man has always sought metaphors for his own weakness and strength; images that could extend, or make visible, what otherwise would remain obscure or hidden. Anthropomorphism – giving what is not human a human form – has since antiquity been a technique for forging an outside humans otherwise would not be able to establish. A reflexive exterior which, although it parted from what is fully human, served as a refined mirror for what would, after all, prove to be man himself. In modernity the animal’s dominant function was the analytical.

But as we all know: a mythical and pagan culture lives on as the undergrowth of reason and enlightenment. Irrational impulses and hybrid identities will always surface, sometimes violently, no matter how effectively man stage the animal-metaphor reflexively. Kafka’s Metamorphosis might be considered a corrective counterpart to Eisenstein modernity-typical movie, since the transformation of Gregor Samsa into a beetle does not explain anything, does not play on the same team as enlightenment and elucidatory anthropology, but rather contributes to a doubt about the limits of what is human. With Kafka a change occurred in the use of the animal as a medium, understood as an enlightenment-fuelled anthropomorphism. For him it was not a question of using the animal as a explicatory metaphor, but to bring forth the animal within man himself.

In his animal-collages, which assume a not fully defined yet recognizable archival form, Arne Borgan mirrors how our viewpoint frames the animal: we usually do not consider animals as something other, something radically different from us, but as something to be explained through human properties (or the other way around). By giving animals superhero-sounding names, but failing to provide them with anthropomorphic features, Borgan preserves the animal’s distinctive non-humanity as friction points in the implied archival science; he fixates the animal as something else, something more than the superhero-name and the archival form is able to provide. The balance between knowledge and the site where knowledge looses its grip is formulated in discrete and distinct terms. Science friction.

With today’s super heroes, we find a modernized form of the totemism reminiscent of pagan societies: by eating the animal, or enter into a critical contact with it through simulation of animal movements and sounds, some of its properties were transferred. The superhero is, as an extension of totemistic practice, a form that outlines a paradoxical or blurred area between animals and man. On the one hand human characteristics are amplified – but on the other hand, the human is left behind, entirely or partially. In Borgan´s video work A Cat and A Bat we witness how Catwoman loses grip on the human as she approaches her the maximum peak of her superpowers; she becomes more disordered as a human being and, at the same time, more and more a cat. Unlike Batman who use bats as a totemistic and anthropomorphic shield – where he, without danger, can remove his mask and show his true human face underneath the Batman persona – Catwoman remains, much like Gregor Samsa, an animal.

Borgan´s Another Cut-Out Toy for Boys and Girls, a series of burlesque drawings, stresses even more the gray zone between human confirmatory self-image and the animal as a treacherous point of rupture. He outlines how a complete review of the elementary elements of what is human – wherehomo sapiens sapiens is literally picked apart as a kit, translated into something utterly comprehensible – always will uncover a bestial subtext beyond the reach of reason. Indeed it is precisely at the most unreserved peaks of analysis, Borgan tells us, where we, if we venture to its end, we get carried away by the primitive and violent remains of what is inhuman.

Norwegian version.

Science is friction.
Essay til Arne Borgans utstilling på Galleri 21 i Malmö, 11/2 til 4/3 2012.
av Kjetil Røed.

I en mytisk tidsalder var ikke mennesket klart avgrenset fra sine omgivelser og overgangsformer florerte. I Ovids Metamorfoser er det menneskelige en flytende størrelse som krysser over i både tingens og dyrenes rike. Etter modernitetens ankomst ble imidlertid antropomorfe figurer ofte et instrument for en, i menneskelig forstand, selvbekreftende handling. I Æsop og La Fontaines fabler fungerte dyrene som medium for klargjøring av menneskets moralske konstitusjon; løven er styrke, reven er list, hyenen er sluhet og uglen visdom. Senere skulle filmregissøren Sergej Eisenstein avansere fra moralisme til idealtyper i sin film Oktober, hvor han skapte utkast til mennesketyper med dyret som strukturerende mal. Igjen var dyret et metaforisk fundert medium, men nå innenfor en systematiserende ramme, et rasjonelt organiseringsprinsipp, i regissørens forslag til en marxistisk antropologi.
Mennesket har alltid søkt metaforer for sin egen svakhet og styrke; bilder som kunne forlenge, eller gjøre synlig, det som ellers ville forbli utydelig eller glemt. Antropomorfismen – altså det å gi det som ikke er menneskelig en menneskelig form – har siden antikken vært en teknikk for å formulere en utside mennesket ellers ikke kunne etablere. En refleksiv utside som, selv om den skilte lag fra det udelt menneskelige, likevel fungerte som et raffinerende speil for det som, tross alt, skulle vise seg å være mennesket selv. I moderniteten ble dyrets fremherskende funksjon den analytiske.

Men som vi vet vil alltid en mytisk og hedensk kultur leve videre i fornuftens og opplysningens underskog. Irrasjonelle impulser og hybride identiteter vil alltid tvinge seg frem uansett hvor effektivt mennesket iscenesatte dyremetaforen refleksivt. Kafkas Metamorfosen kan betraktes som et korrigerende motstykke til Eisensteins modernitetstypiske film, siden forvandlingen av Gregor Samsa til bille ikke forklarer noe, ikke spiller på lag med opplysningen og en presiserende antropologi, men bidrar til usikkerheten på hvor grensen for det menneskelige faktisk går. Kafka markerer et skille i bruken av dyret som medium, som opplysningsbasert antropomorfisme. For ham var det ikke snakk om å bruke dyret som klargjørende metafor, men om å fremkalle det dyriske i mennesket selv.

I sine dyrecollager, som antar en ikke fullt ut definert men likevel gjenkjennelig arkivisk form, speiler Arne Borgan vårt innrammende blikk på dyret: vi ser vanligvis ikke dyret som noe annet, noe radikalt forskjellig fra oss, men som noe som lar seg forklare gjennom menneskelige egenskaper. Ved å gi dem superheltnavn, men unnlate å gi dyrene antropomorfe trekk, opprettholder han dyrets særegne ikke-menneskelighet som friksjonspunkter i den antydede arkiv-vitenskapen; han fikserer dyret som noe annet, noe mer, enn superheltnavnet og arkivformen klarer å fange inn. Balansen mellom kunnskap og stedet kunnskapen mister feste formuleres her diskret og distinkt. Science friction.
I vår tids superhelter finner vi en modernisert form av hedenske samfunns totemisme: ved å spise dyret, eller komme i kritisk kontakt med det gjennom simulasjon av dyrets bevegelser og lyder, overtok man noe av dets egenskaper. Superhelten er, i forlengelsen av totemismen, en skikkelse som skisserer et paradoksalt eller uklart område mellom dyr og menneske. På den ene siden forsterker man menneskelige egenskaper – men på den andre siden forlates det menneskelige helt eller delvis. I Borgans videoverk A Cat and A Bat ser vi hvordan Catwoman mister grep på det menneskelige når hun nærmer seg sine superkrefters optimale punkt; hun blir hun mer og mer identitetsforvirret som menneske og mer og mer katt. I motsetning til Batman som bruker flaggermusformen som et totemistisk fundert og antropomorft felt, hvor han trygt kan fjerne masken og vise sitt menneskelige ansikt under Batman-personaen, BLIR Catwoman – som Gregor Samsa – et dyr.
I Borgans Another Cut-Out Toy for Boys and Girls, en serie burleske tegninger, poengteres gråsonen mellom menneskets selvbekreftende speiling og dyret som en lumsk revne ytterligere. Han skisserer hvordan en total gjennomgåelse av menneskets bestanddeler – hvor homo sapiens sapiens bokstavlig talt plukkes fra hverandre som et byggesett, noe fullt ut begripelig – alltid vil avsløre en bestialsk undertekst som overskrider undersøkelsens intensjon. Analysens mest uforbeholdne øyeblikk vil, forteller Borgan oss, rive med seg primitive og voldsomme rester av det dyriske om den går langt nok.