Exhibitions

Arne Borgan
VISNINGSROM 1.
House of Foundation, Moss. 27. FEBRUAR – 27. MARS 2016.
Graphite on paper. Ink on cardboard. Interactive sound installation.
click on pictures 

 

 



Science is Friction.

Solo Exhibition at Galleri 21, Malmö, Sweden.
11/2 – 4/3 2012
click on pictures 


Science is friction.
by Kjetil Røed.

In a mythical age, man was not clearly separated from his surroundings. Transitional forms flourished. In Ovid’s Metamorphoses man is in flux; he crosses incessantly over into both the dominion of things and the kingdom of animals. After the arrival of modernity, however, anthropomorphic figures became an instrument for one, in human terms, more affirmative mode of action. In Aesop and La Fontaine’s fables the animals served as a medium for the preparation of man’s moral constitution; the lion is strength, the fox is shrewd, hyenas cunning and the owl is wise. Much later the film director Sergei Eisenstein advanced from moralism to idealized types in his film October, where he drafted a human typology based on animals as a structural template. Once again the animal acted as a metaphorically based medium, but this time within a more systematic framework, as a rational organizational principle, in the Russian director’s proposal for a Marxist anthropology.
Man has always sought metaphors for his own weakness and strength; images that could extend, or make visible, what otherwise would remain obscure or hidden. Anthropomorphism – giving what is not human a human form – has since antiquity been a technique for forging an outside humans otherwise would not be able to establish. A reflexive exterior which, although it parted from what is fully human, served as a refined mirror for what would, after all, prove to be man himself. In modernity the animal’s dominant function was the analytical.

But as we all know: a mythical and pagan culture lives on as the undergrowth of reason and enlightenment. Irrational impulses and hybrid identities will always surface, sometimes violently, no matter how effectively man stage the animal-metaphor reflexively. Kafka’s Metamorphosis might be considered a corrective counterpart to Eisenstein modernity-typical movie, since the transformation of Gregor Samsa into a beetle does not explain anything, does not play on the same team as enlightenment and elucidatory anthropology, but rather contributes to a doubt about the limits of what is human. With Kafka a change occurred in the use of the animal as a medium, understood as an enlightenment-fuelled anthropomorphism. For him it was not a question of using the animal as a explicatory metaphor, but to bring forth the animal within man himself.

In his animal-collages, which assume a not fully defined yet recognizable archival form, Arne Borgan mirrors how our viewpoint frames the animal: we usually do not consider animals as something other, something radically different from us, but as something to be explained through human properties (or the other way around). By giving animals superhero-sounding names, but failing to provide them with anthropomorphic features, Borgan preserves the animal’s distinctive non-humanity as friction points in the implied archival science; he fixates the animal as something else, something more than the superhero-name and the archival form is able to provide. The balance between knowledge and the site where knowledge looses its grip is formulated in discrete and distinct terms. Science friction.

With today’s super heroes, we find a modernized form of the totemism reminiscent of pagan societies: by eating the animal, or enter into a critical contact with it through simulation of animal movements and sounds, some of its properties were transferred. The superhero is, as an extension of totemistic practice, a form that outlines a paradoxical or blurred area between animals and man. On the one hand human characteristics are amplified – but on the other hand, the human is left behind, entirely or partially. In Borgan´s video work A Cat and A Bat we witness how Catwoman loses grip on the human as she approaches her the maximum peak of her superpowers; she becomes more disordered as a human being and, at the same time, more and more a cat. Unlike Batman who use bats as a totemistic and anthropomorphic shield – where he, without danger, can remove his mask and show his true human face underneath the Batman persona – Catwoman remains, much like Gregor Samsa, an animal.

Borgan´s Another Cut-Out Toy for Boys and Girls, a series of burlesque drawings, stresses even more the gray zone between human confirmatory self-image and the animal as a treacherous point of rupture. He outlines how a complete review of the elementary elements of what is human – wherehomo sapiens sapiens is literally picked apart as a kit, translated into something utterly comprehensible – always will uncover a bestial subtext beyond the reach of reason. Indeed it is precisely at the most unreserved peaks of analysis, Borgan tells us, where we, if we venture to its end, we get carried away by the primitive and violent remains of what is inhuman.

For norsk versjon se lenger ned.
———————

“Animal”.
C-Print, 50×70 cm. 2012.

“Animal”.
C-Print, 30×40 cm. 2012.


“Superheroes”.

C-Print, Collage. 30×30 cm. 2012.

“Another Cut-Out Toy for Boys and Girls”.
Black ink on paper. 30×40 cm. 2012.


A Cat and A Bat. The Lovebirds”.
30×40 cm, C-Print. 2012.


“A Cat and a Bat, Bats are from caves, cats are from…”. DVD, 8 minutes, stereo.
Videostills. 2012.

Science is friction.
Essay til Arne Borgans utstilling på Galleri 21 i Malmö, 11/2 til 4/3 2012.
av Kjetil Røed.

I en mytisk tidsalder var ikke mennesket klart avgrenset fra sine omgivelser og overgangsformer florerte. I Ovids Metamorfoser er det menneskelige en flytende størrelse som krysser over i både tingens og dyrenes rike. Etter modernitetens ankomst ble imidlertid antropomorfe figurer ofte et instrument for en, i menneskelig forstand, selvbekreftende handling. I Æsop og La Fontaines fabler fungerte dyrene som medium for klargjøring av menneskets moralske konstitusjon; løven er styrke, reven er list, hyenen er sluhet og uglen visdom. Senere skulle filmregissøren Sergej Eisenstein avansere fra moralisme til idealtyper i sin film Oktober, hvor han skapte utkast til mennesketyper med dyret som strukturerende mal. Igjen var dyret et metaforisk fundert medium, men nå innenfor en systematiserende ramme, et rasjonelt organiseringsprinsipp, i regissørens forslag til en marxistisk antropologi.
Mennesket har alltid søkt metaforer for sin egen svakhet og styrke; bilder som kunne forlenge, eller gjøre synlig, det som ellers ville forbli utydelig eller glemt. Antropomorfismen – altså det å gi det som ikke er menneskelig en menneskelig form – har siden antikken vært en teknikk for å formulere en utside mennesket ellers ikke kunne etablere. En refleksiv utside som, selv om den skilte lag fra det udelt menneskelige, likevel fungerte som et raffinerende speil for det som, tross alt, skulle vise seg å være mennesket selv. I moderniteten ble dyrets fremherskende funksjon den analytiske.

Men som vi vet vil alltid en mytisk og hedensk kultur leve videre i fornuftens og opplysningens underskog. Irrasjonelle impulser og hybride identiteter vil alltid tvinge seg frem uansett hvor effektivt mennesket iscenesatte dyremetaforen refleksivt. Kafkas Metamorfosen kan betraktes som et korrigerende motstykke til Eisensteins modernitetstypiske film, siden forvandlingen av Gregor Samsa til bille ikke forklarer noe, ikke spiller på lag med opplysningen og en presiserende antropologi, men bidrar til usikkerheten på hvor grensen for det menneskelige faktisk går. Kafka markerer et skille i bruken av dyret som medium, som opplysningsbasert antropomorfisme. For ham var det ikke snakk om å bruke dyret som klargjørende metafor, men om å fremkalle det dyriske i mennesket selv.

I sine dyrecollager, som antar en ikke fullt ut definert men likevel gjenkjennelig arkivisk form, speiler Arne Borgan vårt innrammende blikk på dyret: vi ser vanligvis ikke dyret som noe annet, noe radikalt forskjellig fra oss, men som noe som lar seg forklare gjennom menneskelige egenskaper. Ved å gi dem superheltnavn, men unnlate å gi dyrene antropomorfe trekk, opprettholder han dyrets særegne ikke-menneskelighet som friksjonspunkter i den antydede arkiv-vitenskapen; han fikserer dyret som noe annet, noe mer, enn superheltnavnet og arkivformen klarer å fange inn. Balansen mellom kunnskap og stedet kunnskapen mister feste formuleres her diskret og distinkt. Science friction.
I vår tids superhelter finner vi en modernisert form av hedenske samfunns totemisme: ved å spise dyret, eller komme i kritisk kontakt med det gjennom simulasjon av dyrets bevegelser og lyder, overtok man noe av dets egenskaper. Superhelten er, i forlengelsen av totemismen, en skikkelse som skisserer et paradoksalt eller uklart område mellom dyr og menneske. På den ene siden forsterker man menneskelige egenskaper – men på den andre siden forlates det menneskelige helt eller delvis. I Borgans videoverk A Cat and A Bat ser vi hvordan Catwoman mister grep på det menneskelige når hun nærmer seg sine superkrefters optimale punkt; hun blir hun mer og mer identitetsforvirret som menneske og mer og mer katt. I motsetning til Batman som bruker flaggermusformen som et totemistisk fundert og antropomorft felt, hvor han trygt kan fjerne masken og vise sitt menneskelige ansikt under Batman-personaen, BLIR Catwoman – som Gregor Samsa – et dyr.
I Borgans Another Cut-Out Toy for Boys and Girls, en serie burleske tegninger, poengteres gråsonen mellom menneskets selvbekreftende speiling og dyret som en lumsk revne ytterligere. Han skisserer hvordan en total gjennomgåelse av menneskets bestanddeler – hvor homo sapiens sapiens bokstavlig talt plukkes fra hverandre som et byggesett, noe fullt ut begripelig – alltid vil avsløre en bestialsk undertekst som overskrider undersøkelsens intensjon. Analysens mest uforbeholdne øyeblikk vil, forteller Borgan oss, rive med seg primitive og voldsomme rester av det dyriske om den går langt nok.

 



“Skrik. En utstilling om frykt” Vestfossen Kunslaboratorium 2011.

Operation N1.
click on pictures

 

 



OPERATION N1.

Sound of Mu, Oslo, Norway. 18 june to 5 july, 2009.
Installation with objects and photo.
click on pictures 


OPERATION N1.
Only in Norwegian at the moment, sorry.

Arne Borgan kobler i denne utstillingen polfarere, superhelter og black metallens ikonografi sammen med den norske myten om polfareren som helt eller overmenneske. Som bakteppe for koblingen ligger en refleksjon rundt hvordan historiske begivenheter skrives.
Tittelen på utstillingen er hentet fra navnet på Roald Amundsens zeppeliner NORGE N1 som ble brukt til å fly over nordpolen i 1926. Utstillingens Zeppeliner, som for anledningen er utstyrt med klovnenese, norske flagg og pentagram kan betraktes som en kombinasjon av NORGE N1 og den tyske zeppelineren Hindenburg.

Utstillingen inneholder to store foto. Et av fotoene er en collage hvor Roald Amundsen er liksminket og omgitt av historiske fotodokumenter fra ekspedisjoner og hendelser hvor fiktive superhelter poserer sammen med historiske skikkelser. Supermann er i Borgans historieomskrivning med på en av Amundsens ekspedisjoner. Ved å plassere fiksjonselementer i en historisk kontekst, smitter fiksjonsuniverset over på den aksepterte historien.
Både black metal kulturen og Amundsen dyrker en positur hvor man går seirende ut innenfor rammen av autentisk natur og selvpining. Den kontrollerte villskapen kan figurere som masker, slik vi ser det i black metallenes liksminkede ansikter eller i helteposituren som setter sluttpunkt for erobringen av sydpolen. Begge deler er – antydes det – like mye en konstruksjon som fortellingene om supermann.

I rommet står også et arkivskap som inneholder islandskap i plastelina. De arkiverte tablåene utspiller diskrete dramaer: små menneskefigurer klynger seg til klippene mens større dresskledde skikkelser skuer ut over isødet. Vi kan tenke oss at de arkiverte landskapene er metaforer for menneskets kamp med naturen, men også i forhold til de store menn, helteskikkelsene som arkiveres i nasjonens historie som idealtyper. Borgans historierevisjon fremstår her på et mer billedlig og skulpturalt plan, hvor arkivskapet danner en distinkt ramme for hvordan historiske begivenheter arkiveres.

 


The impossibility of getting used to constant resurrections.

Akerhus Kunstnersenter, 03.29 to 04.04, 2008. Lillestrøm, Norway,
Installation with video, sound, drawings and photo.
click on pictures 

“When there is no more room in hell the dead will walk the earth”. Installation in a locked up room.
click on pictures 


Videostills from “Zombies! Staging a feast for your eyes”. DVD, 18 minutes, 4 channel sound.

 

Excerpt from “Zombies! Staging a feast for your eyes”

 


(1) This is the gate of heaven.THE COMIC BOOK BACKFIRE PROJECT. ™
The Monolith Monologue, 2006.

E nter ye all by this door.
(2) Please remove all your
clothes when the lights go out!
(3) Run like Hell!

This installation was in the exhibition called “Scandinavian Spastic” in oslo from 16 June to 9 july.

MONOLITH: Cardboard boxes with chalk board paint, color pencil and laquer. Cut out letters in paper and cut out stones from plastic carpets. Lights.

 



THE COMIC BOOK BACKFIRE PROJECT. ™
Bastard Child, 2006.
“Stalagmite Tentacles In The Middle Of The Night”.

UKS, The Young Artists Society, Oslo. 9 february – 12 february 2006.
This is the exhibition I did at UKS this february as a part of their “THE OUTSKIRTS” program this spring.

This is part three of my “The Comic Book Backfire Project
“.
“Everything included” could be the title of the show as it had all my favorite desires included… well, almost.
The installation at UKS also functioned as a stage where Bastard Child, the masked man, wearing his heart upon his sleeve, improvised sound all 4 days the exhibition lasted. Thank you Mr BC!

C(l)ues and themes:
– A game never played.
– The Seven Seas.
– Vanishing Point.
– Slowly calculating the risk of being banal.
– Narcomedusa 1083.
– And finally Blue Dog. (He first showed up at “Frame, Green Fields and The Devil” in my last exhibition.
He´s the blue shiny fly you will find, if you keep looking).

Enjoy.

sorry only in norwegian.

Anmeldelse på: www.barokkminimalist.com.

STATENS KUNSTAKADEMI: AVGANGSUTSTILLINGEN 2002. Stenersenmuseet, 25. mai –- 23. juni 2002

VIRKELIGHETSFANTASIER
av Jonas M.N. Sørensen.

I de sedvanlige overfylte avgangssutstillingsarialene for akademielevene fant jeg en installasjon på Stenersen-museet som satte tankene i bevegelse. Det står for meg at hensikten med kunstverket dermed skulle nærme seg sin realisering, og jeg tenkte at det kunne være bryet verd å dvele litt ved nettopp denne installasjonen. Arne Borgan, også kjent for sine musikalske bidrag, senest på Blå 29.mai (sjekk ut ny cd om hjørnet på www.armactivities.com), har på et areal på omtrent 3 x 4 m bygget opp noe som lar seg betrakte som virkeliggjøring av noe i retning av en visjon etter hva jeg kan forstå. Tabloid uttrykt kunne man få inntrykk av å stå ovenfor sinnbildet av noen tegneseriefigurers robinsonekspedisjon. Borgan har gitt installasjonen navnet “The Comic Book Backfire Project (™). Beautiful Creatures 2002. Part two. Roadmaps for the creatures within”.

Rundt et gulv som er påmalt en stor blink eller åreringene av et tre og et sirkulært kart av en tenkt verdensdel, eller et tenkt øy-landskap – jeg kaller det “tenkt” for jeg dro ikke kjensel på landskapet fra noe kart jeg har sett før – er det satt opp to buede vegger. De er begge hvite på forsiden og har rødmalte baksider med et flammemønster nederst. Veggene består av fire flater som kan være smale dører, for de er hengslet sammen med dørhengsler. Vegggene utgjør to buer rundt det sirkulære kartet og blinken som befinner seg litt lenger unna veggene. På det ene veggen er det projisert opp et grovkornet fotografi av en ung kvinne på en gammel damesykkel som over merkelig nok har en flyveøgle svevende. Selve projektoren står foran på gulvet, utenfor det sirkulære kartet. Den unge kvinnen ser smilende mot både kartet, projektoren og den som betrakter installasjonen. På den andre veggen er det avbildet et landskap som består av vulkanske kratere i grått, sort og hvitt, og bak de to buede veggene er det strødd små gummiringer i forskjellige størrelser.De to buede veggene omslutter ikke hele kartet, men åpner opp to spalter, og den ene spalten utgjør hele forgrunnen av installasjonen, og det er her vi finner blinken eller årringene fra et tre malt på gulvet. I den andre spalten, som dermed blir bakgrunnen, har Borgan på toppen av en hvit firkantet søyle plassert et dyr som kunne komme fra en fabel – for det har en snabel og kroppen til et hesteaktig hovdyr. Over fabeldyret henger et rødt bilde av et annet og mer tegneserieaktig dyr. Kartet, søylen og projektoren er omsluttet av en tykk, takkete, rød stripe som er malt på gulvet. Kartet på gulvet består av en stor øy og mange mindre øyer, og på den store øya er det plassert to triumfbue-modeller. Dessuten finnes det tre kasser; en rød, en blå og en gul, på gulvet i utkanten av kartet. Titter man inn i kassene kan man se tre bilder som ligner litt på kraterlandskapet på den ene veggen rundt kartet; de fikk meg til å betrakte kraterlandskapet på nytt, og det var som om landskapet nå virket tristere. I den gule boksen er selve kraterlanskapet brukt som underlag for noen underlige hvite krøller, ikke ulikt de sandormene etterlater seg på sandbunnen i sjøen. Også den røde boksen ga meg assosiasjoner til kraterlandskapet, men det gjorde ikke den blå, for inne i den var det bilde av mange nøkkelhull og noen objekteter som kunne høre hjemme i mekanisk industri.

På utsiden av det området av installasjonen som jeg vil kalle et podium, og som utgjøres av kartet, blinken og de to buede veggene, finnes det to plater som er båret oppe av noen planker. De bæres oppe slik at platene peker skrått ned mot tegningen av årringene i et tre – som kanskje heller er ment å være en blink som jeg allerede har vært inne på. De to platene utgjør et av installasjonens hjørner, og befinner seg utenfor kartet, de to buede veggene og søylen med fabeldyret med en snabel, for til forskjell fra disse er ikke de to platene og heller ikke blinken rammet inn av en takkete, brede, røde stripe som Borgan har malt som et omriss rundt kartet, projektoren og søylen. Platene ser ut som gresssletter i et bakkete og litt steinete landskap som kunne vært bygget opp rundt en modelljernbane, og bak platene er det stablet en pyramide av små trekasser. Bak den veggen som har bildet av jenta på sykkelen og flygeøgla projisert på deg står det en reise-TV og skurrer, og foran reise-TV’n er det plassert en transparent sylinder som har påmalt et mønster som minner om kraterlandskapet som er avbildet på den ene veggen. Til sist er det i fronten av hele installasjonen tre bilder av tre figurer som kunne passet i en tegneserie. Den ene av dem er en and og anda er malt på en blå flate. Ved siden av anda står det en ugle, en gris og en ape, de er malt på tynne pleksiglassplater. Ingen av dem førte tankene i retning av det sedvanlige vennligheten man finner f.eks. i Walt Disneys figurer, og det gjør installasjonen mer interessant; for Borgans tegneseriefigurer syntes verken videre yndige eller fylt med gode hensikter.

Hele installasjonen kunne virke som realiseringen av en drøm, som en virkeliggjort fantasi, eller kanskje en måte å dagdrømme på. Triumfbuene på kartet er en iøynefallende del av installasjonen, og fikk meg til å spekulere over om det er tegneseriefigurene som triumferer – og om det er slik, over hva? Installasjonen får meg til å tenke på PC-spillet “Civilizations” som gikk sin seiersgang over mang en PC-skjerm for noen år siden. Både kartet, tegneseriefiigurene og platene med lanskapsmodellene som kunne tilhørt en modelljernbane leder tankene mot en verden som denne. Men det er vanskeligere å plassere kraterlandskapet og TV’n, og ikke minst projektoren og den unge kvinnen på de gamle sykkelen i denne PC-spill-assosiasjonen. For i disse elementene synes det ikke som det er noe byggende, konstruerende, ingen entreprenør-ånd som har kommet til uttrykk, derimot synes bildene, eller rettere; avbildningene av både kraterlandskapet og den unge kvinnen – og forsåvidt også den malplasserte flygeøglen – å ha noe tilbakeskuende i seg, som var de erindringer, og de andre elementene er slik jeg opplevde installasjonen fri for en slik tilbakeskuen.

Borgan kaller installasjonen “Roadmaps for the creatures within”, og dette er altså del to av hele “The Comic Book Backfire Project (™). Beautiful Creatures 2002”. Fra prosjektets første del har det kommet med to fotografier av noen tegneseriefigurer og et landskap i utstillingskatalogen, og den første delen av prosjektet har fått navet “The great escape”. Derfor kan det kanskje, men bare kanskje, være slik at tegneseriefigurene i installasjonen i kjelleren på Stenersenmuseet ikke er på innsiden av et menneske slik en visjon er, men ganske enkelt på innsiden av landskapet på kartet. Med “Roadmaps for the creatures within” kunne man jo uten videre tenke seg at ordet “within” henviste til at noen smådjevler, i dette tilfellet Borgans ikke fullt så sympatisk utseende tegneseriefigurer, kunne ta plass inne i et menneskene, og at “within” viste til menneskenes indre. Jeg tror ikke installasjonen er så enkel å lese som dette. Med “escape” i tittelen fra prosjektets første del gis man inntrykk av at tegneseriefigurene har forflyttet seg fra et sted til et annet, og at de ved forflytningen har unsluppet. Slik kan “within” bety innsiden av den verdenen som dyrene har lykkes i å flykte til, og som de kanhende har hatt nok triumfer i til å finne det rimelig å reise to triumfbuer.

Copyright © Stine Beate Schwebs, Lene Auestad, Jonas M.N. Sørensen, Aud-Kristin Kongsbro Haldorsen (tekst),
BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing 2002
BAROKKMINIMALIST

Årg. 1, nr 10 (sommer 2002)